Lykken er

Leser at KrF vil måle nordisk lykke. Lykke til, sier jeg! Og hva hvis det viser seg lykke er noe helt annet enn det man tror? Hvordan vil Høybråten reagere hvis det viser seg at folk faktisk blir lykkelige av å: Drikke alkohol? Røyke? Svindle og stjele? Bedra sine ektefeller? Kan vi da forvente statlig finansierte holdningskampanjer? - Nei, nei, det er ikke det som dere skal bli lykkelige av! Eller kanskje det er noe helt annet, noe som både er uskyldig, vanlig, lovlig, men kanskje litt pinlig Herved et tenkt scenario fra en ikke så altfor fjern fremtid.

Lykken er

© Rune Henning Johansen, http://rhj.info/

*fygh!Husker du lykkeprosjektet? Det var den tiden hvor hver nye statsminister kom opp med noe nytt for å markere seg. En ny idé. En kommisjon? Eller kanskje et nytt spesialtilpasset ministerium? Kom det en eneste gang noe konkret ut av disse ideene? Ikke det jeg vet. Statsministrene måtte uansett som oftest gå av før man kunne forvente noe resultat. I mellomtiden var det nok av nyansatte som hadde en trivelig og interessant jobb. Hva disse ansatte selv syntes om ideene, holdt de kjeft om. Jobb er jobb, og penger er penger.

*fygh!Jo, takk, jeg kjenner godt til dette. Jeg hadde selv en jobb i et slikt prosjekt. Det var et regjeringsskifte og altså en ny statsminister. Allerede første dagen offentliggjorde han idéen om en undersøkelse om hva lykke er.
*fygh!– Vi bruker milliarder for å bedre livet til landets innbyggere. Men vi vet jo ikke hva det konkret er som gir et bedre liv.

*fygh!Han hadde nok rett i det.

*fygh!– Derfor vil vi igangsette et forskningsprosjekt for å finne ut av hva det er som gjør folk lykkelige.

*fygh!Hva pressen eller opposisjonen mente om dette, vet jeg ikke. De fleste mente at dette var litt vel naivt. Men det var ingen grunn til å latterliggjøre dette på forhånd. Slikt ville det bli tid nok for hvis prosjektet ble mislykket.

*fygh!Selv var jeg en av de første som ble hyret inn i dette prosjektet. Jeg hadde satset på en karriere med å kombinere sosiologi og informasjonsteknologi. Mislykket! Sosiologer så ikke poenget med datakunnskaper, og datafolkene likte ikke sosiologer. Men til lykkeprosjektet var jeg drømmekandidaten. Sammen med syv andre forskere og to sekretærer skulle jeg de neste årene finne ut av hva lykken var.

*fygh!Trodde vi selv på verdien av vårt arbeid? Trodde vi virkelig at vi ville finne ut av hva det er som gjør folk lykkelige? Jeg vet ikke. Men uansett så prøvde vi å gjøre en seriøs jobb. Og det ble utført mye godt vitenskapelig arbeid. Vi ble selv overrasket over fremgangen vår. Men, som en av oss sa det:
*fygh!– Det er ingen som tidligere har prøvd å gjøre det vi gjør.
*fygh!For, ja, vi fant ut mye om lykken, både lykke og ulykke. Vi klarte faktisk å måle hvor lykkelig, eller ulykkelig et menneske var. Vi fant det i hårstråene! Selv skjønte jeg for lite av det rent tekniske. Men noe fikk jeg da med meg. Hår gror ved noenlunde konstant hastighet. Ved å analysere et hårstrå til et hvilket som helst menneske, kunne vi studere graden av lykke på forskjellige tidspunkter, dag for dag, time for time. I enkelte tilfeller også minutt for minutt. Var du ulykkelig, kom det spor av visse kjemikaler inn i håret ditt. Var du lykkelig, var det mindre av de kjemikaliene og mer av andre.

*fygh!Vi bad om frivillige, og vi fikk flere enn vi trengte. Vi gav hver av dem et lite apparat som de skulle ha med seg overalt. Noen fortrakk å henge det rundt halsen, andre fikk mulighet for å bære det på armen. Det var ikke store sakene.

*fygh!Vi fortalte aldri folk om hvordan apparatene virket. Men vi lot dem undertegne papirer som gav oss tillatelse til å registrere det vi måtte ønske. Dermed kunne vi sende dem ut i verden med full overvåking av tre ting: posisjon, lys og lyd.

*fygh!Posisjonen ble målt hvert minutt ved hjelp av GPS.

*fygh!For lyset var kun snakk om en liten sensor. Intet kamera. Kun måling av lysmengden. Kanskje det var en sammenheng mellom lys og lykke?

*fygh!Og lyden? Kontinuerlig i en måneds tid tok apparat opp alle lyder. Vi fikk høre mye rart.

*fygh!Før de gikk ut av døra med apparatet, gav vi dem et lite elektrisk sjokk. Dette sjokket kunne vi så senere registrere på hårene deres. Man er ikke spesielt lykkelig når man blir utsatt for smerte. Når de kom tilbake etter en måned gav vi dem enda et lite sjokk. Dermed fikk vi både start og stopp når vi senere rykket ut et par hårstrå.

*fygh!Ja, det vil si vi gjorde en skikkelig tabbe i den forbindelse. Vi hadde glemt å si fra at folk ikke måtte klippe håret. En fyr hadde i mellomtiden barbert seg helt snau på hodet. Men, heldigvis, han var sporty nok til å gi oss et par hårstrå fra en annen del av kroppen. Nok om det!

*fygh!Det med å måle lysmengden var kanskje også en liten tabbe. Vi fant ingen korrelasjon mellom lykke og lys. Vel, da fikk vi vite det. Og det kunne vi ikke visst hvis vi ikke hadde prøvd.

*fygh!Etter at vi hadde analysert hårstråene tok vi et intervju med de aktuelle personene. Hva hadde de gjort der og da? Hva hadde de følt? Anså de seg selv som lykkelige de og de gangene?

*fygh!Det de ikke visste, var at vi satt på lydopptak av alt de hadde gjort. Vi fikk mange gale svar. Mange av de løgnene var i seg selv interessante. Men det var ikke det vi skulle undersøke. Over til det vi skulle finne ut av, lykke!

*fygh!For vi fant faktisk ut av hva som gjorde folk lykkelige, og hva som gjorde dem ulykkelige.

*fygh!Sex? Både og! Mye glede der. Men også mange frustrasjoner. Mange var ulykkelige over mangel på sex. Men det virket ikke som om de ble lykkelige av å ha sex. Det var mange som var lykkeligere av å skryte av at de hadde hatt sex, enn av selve sexen.

*fygh!Barn og familie? Både og! Av og til skjønte vi rett og slett ikke hvorfor folk skaffet seg barn. Slitet med alt som måtte gjøres, all masingen, all kranglingen og alt bråket. Folk ble rett og slett ulykkelige av det. Men, heldigvis, vi så mange unntak. Noe lykke fikk noen folk ut av familielivet, takk pris!

*fygh!Sentralstimulerende midler? Nei! Folk som var avhengige av alkohol, nikotin eller narkotika, var stort sett aldri lykkelige. Men de var veldig ulykkelige hvis de ikke fikk rusa seg.

*fygh!TV? Omtrent som å sove. Hverken lykkelig eller ulykkelig. Et par unntak. Så du på et virkelig godt komiprogram, så var du lykkelig. En intensiv fotballkamp hvor favorittlaget ditt vant? Ja, da ble du lykkelig. Politiske debatter hadde derimot en tendens til å gjøre folk ulykkelige.

*fygh!Høytider? Glem det! Det virket som folk flest var lykkeligst når juleferien var over. Folk trodde de likte å ha fri. Men det var når hverdagen kom, at de sluttet å være så frustrerte. Og bursdager var noe av det verste, både for de som ble feiret og de som skulle feire dem. Hva med bryllup? Ikke skjønte vi at noen kunne glede seg til slikt. Stress og mas og svært lite lykke, i hvert fall var det minimalt med lykke vi klarte å registrere.

*fygh!Fritid? Overvurdert! Det virket som om folk fleste likte å dra på jobb. Mandag morgen, treffe kollegaene igjen, ta en liten kaffekopp. Lykkelige! Spesielt det å kjøre bil frem og tilbake. De sa de ikke likte å sitte i kø hver dag. Men de fleste likte det å kunne slappe av og høre på musikk i ro og mak.

*fygh!Spise? Både og! Folk var litt lykkelige hvis de kunne nyte god mat. Men de var oftere ulykkelige over ikke å kunne spise god mat. Var du sulten, var du ulykkelig. Men var du mett, var du ikke nødvendigvis lykkelig av den grunn.

*fygh!Penger? Stort sett som mye av det andre. Mangler du penger, er du ofte ulykkelig. Har du penger, er du sjelden lykkelig av den grunn.

*fygh!Dette fikk vi ikke vite med en gang. Vi brukte lang tid på å analysere dataene før vi så smått fikk en oversikt. Og ingen av disse tingene var helt entydige. Det fantes unntak for det meste. Det noen mennesker likte, kunne andre avsky. Ligge på en badestrand? Høre på musikk? Danse? Både og! Noe likte slikt og ble lykkelige av det. Andre ble frustrerte. Folk var utvilsomt forskjellige.

*fygh!Dette så vi spesielt med bøker. Mange av de lykkeligste menneskene fant vi blant dem som likte å sette seg ned med en god bok. Men hvis du ikke likte å lese, ble du som oftest ulykkelig hvis du måtte lese noe.

*fygh!Men det var én ting som gjorde alle folk lykkelige, mer enn noe annet. Noe som stort sett alle gjorde minst en gang om dagen: sitte på toalettet! Eller for å si det rett ut: det å skite!

*fygh!Ja, det å sette seg på do og legge kabelen, var den ene tingen som gjorde mennesker lykkeligere enn noe annet. Men også her var det unntak. For å være lykkelig når man satt der, var det visse krav som måtte oppfylles:

*fygh!Man måtte ha god tid. Hvis det var noe man måtte stresse med for å bli ferdig, ble det ikke mye lykke av slikt.

*fygh!Helst måtte man være hjemme. Folk som satt på do andre steder, var ikke alltid like lykkelige.

*fygh! Det var også en stor fordel om man bodde alene. Enslige mennesker var som oftest mer ulykkelige enn de som hadde familie. Men på toalettet var de lykkelige. Men også er var det et unntak. Hadde du en familie som var bortreist, opplevde du muligens den største lykken når du satt på do. Endelig ro og fred?

*fygh!Dette var ikke akkurat de resultatene vi hadde forventet. Men vi var profesjonelle forskere. Det finnes ikke ønskede og uønskede resultater. Kun sannhet! Og sannheten var at det å sitte på do var det som gjorde folk lykkelige, mer enn noe annet!

*fygh!Vi prøvde selvsagt å komme med forklaringsmodeller. Noe med at det å sitte på do er den eneste gangen man virkelig er fri? Når man er sammen med andre, må man oppføre seg. Man kan ikke si eller gjøre det man egentlig har lyst til. Og skulle man ha visse fysiske behov, så må man vente til man sitter nettopp på do. Etter hvert begynte vi så smått å innse at det var en viss fornuft i resultatene våre.

*fygh!Men hva skulle vi gjøre med dette? Som profesjonelle forskere burde vi selvsagt ha en nøytral innstilling til våre egne resultater. Men vi var mennesker, vi også. Ingen av oss likte helt tanken på å stå fram som ansvarlige for en slik litt pinlig oppdagelse. Vi ville bli latterliggjort for resten av livet. Noen av oss hadde også yngre barn. Og det skal lite til for at barn blir mobbet. Blir det kjent at du har en far eller mor som forsker på hvor lykkelig man er på do, vips, så blir du mobbet.

*fygh!Og hva mente så statsministeren som hadde initiert dette prosjektet? Han ble informert. Vi fikk aldri helt tak i om han virkelig forstod hva vi hadde kommet frem til. Trodde han kanskje at vi spøkte? At vi hadde funnet på noe som kunne brukes mot ham? Uansett var han ikke spesielt interessert i å bli kjent som analministeren. Men før han fikk rotet seg til en avgjørelse, kom det en politisk krise. Han måtte gå av, og vi fikk en ny statsminister med et helt annet og nytt prosjekt for å markere seg.

*fygh!Så enda en politisk krise, og enda en, før vi fikk en statsminister som fikk tid til å se på hva som hadde skjedd med diverse prosjekter hans forgjengere hadde satt i gang. Og denne statsministeren forstod hva vi hadde gjort. Han forstod også de politiske komplikasjoner forbundet med dette. Vi ble enige om å avvikle prosjektet i all stillhet.

*fygh!Offisielt het det seg at prosjektet ikke hadde klart å komme frem til noen konkrete resultater. Dette ble selvsagt beskrevet i et byråkratisk språk over flere sider. Og disse sidene ble gjemt dypt inne i et eller annet offentlig skriv. Håpet var at ingen ville lese dette noen gang.

*fygh!Dessverre var det en journalist som begynte å grave i dette. Vi valgte å informere ham om alt, også om hvorfor vi hadde valgt å holde resultatet hemmelig. Denne journalisten var av den gamle garden. Han visste at det er ikke alt som burde offentliggjøres. Han kunne kanskje fått internasjonal oppmerksomhet rundt denne ene saken. Men han visste også at dette ville skade både nåværende og den tidligere statsministeren. Og ikke bare dem. For som han selv sa det:
*fygh!– Det er ikke en slik sak jeg har lyst til å bli husket for.

*fygh!Smart fyr!

*fygh!Riksrevisjonen fikk vi også litt problemer med. Mot dem brukte vi en litt annen taktikk. Vi gav dem tilgang til alle våre resultater.
*fygh!– Vær så god, her har dere alle våre data så langt!
*fygh!Vi visste at ingen ville orke å sette seg inn i alt dette. For alt jeg vet, veide de bare hele pakka og anså at vi tross alt hadde brukt pengene til noe.

*fygh!Sist offentligheten hørte noe om lykkeprosjektet, var da en komiker tok en gjennomgang av alle de forskjellige prosjektene de forskjellige statsministrene hadde kommet opp med.
*fygh!– Lykkeprosjektet? Ja, jeg kan fortelle dere nøyaktig hva de fant ut der!

*fygh!Jeg ble litt skremt da jeg hørte dette. Men, heldigvis, hans konklusjon var noe helt annet enn det vi hadde funnet frem til.

*fygh!– Lykke? Det er å få bruke noen millioner på et prosjekt for å finne ut av lykke er!

*fygh!Han hadde delvis rett i det. Det var morsomt å jobbe med lykkeprosjekt. I det minste trivdes jeg. Den høye lønna disse årene gjorde at jeg også fikk god utbetaling da jeg senere ble sykemeldt og uføretrygdet.

*fygh!Så hvorfor skriver jeg om dette nå? Alle var vi enige om å holde dette hemmelig. Jeg ble som sagt sykemeldt og senere uføretrygdet. En ting er at jeg ikke lenger har noen jobb å gå til. Verre er det med sykdommen. Tarmproblemer! Jeg skal ikke gå i detaljer. Men jeg kan ikke lenger gjøre det som jeg vet gjør folk lykkelige. Jeg kan aldri mer sitte på do for å gjøre det som gjør folk lykkelige.

*fygh!Men det at jeg ikke er lykkelig, betyr ikke nødvendigvis at jeg er ulykkelig? Jo, dessverre! I prosjektet fant vi også ut hva som gjorde folk ulykkelig. Misunnelse! Tror man at andre er lykkelige, blir man selv ulykkelig. Og er man ulykkelig, gjør man mye dumt. Vi registrerte bitterhet, hevngjerrighet og mange ulogiske handlinger.

*fygh!Jo, takk! Jeg vet jeg er ulykkelig. Og jeg er misunnelig på alle de mennesker som jeg vet er lykkelige, de som en gang om dagen kan gjøre det som mer enn noe annet gjør dem lykkelige.

*fygh!Spesielt er jeg misunnelige på mine tidligere kollegaer fra lykkeprosjektet. De er ikke uføretrygdete. De har gått videre med sine karrierer. De har det livet jeg skulle ønske for meg selv. Bryr de seg om meg? Nei, ikke en gang julekort får jeg fra dem. Ja, jeg er bitter på dem, og jeg er hevngjerrig. De blir nok ikke blide når jeg går ut med dette. Bra!

Folk kan temmes

Leser at Harald Zwart vil lage storfilm om troll. Altså benytter jeg anledningen til å legge ut en SF-novelle med om (og av) troll. Tidligere utgitt i NOVA 2000 fra Bok og Magasinforlaget.

Folk kan temmes

*fygh!God morgen! Sovet godt? Ja, det vet vi du har gjort. Du lurer sikkert på hvordan dette brevet har havnet på nattbordet ditt? Ikke vær redd! Vi som skrev brevet, og la det her, er borte lenge før du våkner. Du vurderer kanskje å kontakte politiet? Det kan vi selvsagt ikke hindre deg i å gjøre. Men vi vil sterkt anbefale at du i det minste venter til etter at du har lest brevet. Gjør du det, vil du sannsynligvis komme på andre tanker.

*fygh!Hvem er så vi som står bak dette brevet? Kort fortalt er vi troll. Ja, nøyaktig de trollene du har lest om i legendene. For det finnes virkelig troll. Det er ikke noe overnaturlig med oss. En gang var vi mennesker, eller i det minste menneskelige vesener som bodde her oppe, helt nord i Europa. Kanskje var vi neandertalere? Vel, det vet vi ikke, og vil antageligvis heller aldri få vite. Dette var før istiden. Kanskje var det kulden som tvang våre forfedre ned i undergrunnen. Der overlevde vi og utviklet oss videre. Om vi fikk haler da, eller har hatt det hele tiden, vet vi heller ikke.

*fygh!Etter hvert forsvant isen, og vi begynte så smått å komme til overflaten igjen. Men som art var vi best tilpasset livet under jorden, og der fortsatte vi å bo. Etter en tid ble overflaten befolket av noen som lignet oss. Det var dere mennesker, de haleløse som vi kalte dem.

*fygh!Det ble ikke mye kontakt mellom dere og oss. Dere likte dere best på overflaten, mens vi foretrakk livet under bakken. Kanskje vi hadde utviklet oss for langt fra hverandre? Noen av oss, spesielt de unge, syntes derimot det var spennende å besøke overflaten. Av og til ble de sett, og dere skapte dere myter om oss. Det hender jo at noen av dere mennesker drar ned i huler for spenningens skyld. Men de hulene er ikke av den typen vi bor i. Ingen mennesker har noen sinne besøkt oss under jorden. Det er umulig for dere å ferdes i undergrunnen slik vi gjør det. Vi har utviklet visse evner som dere ikke har. Det er de samme evnene som har gjort det mulig for oss å besøke deg. Politiet vil aldri klare å finne spor fra vårt besøk. Dette brevet er også skrevet ut ved hjelp av din egen skriver. Som du skjønner, vil du risikere å bli latterliggjort hvis du kontakter politiet. Dessuten er det ikke sikkert at du da ville få beholde betalingen.

*fygh!Hvilken betaling? For hva? Jo, du driver utleie og salg av diverse typer romfartøy. Vi har nå kjøpt fem av disse fartøyene. Dette kjøpet er noe du ikke har gitt samtykke til, og det beklager vi. Men under sengen din vil du nå finne en samling edle metaller. Verdien av disse, vil være betraktelig høyere enn hva du ellers kunne forvente å få for skipene. Grovt sett har vi femdoblet prisene. Vi håper du dermed vil anse dette som en gunstig handel.

*fygh!Hva skal vi med disse skipene? Kort sagt så emigrerer vi. Når du leser dette brevet, vil det ikke lenger være troll igjen, hverken på eller under jorden. Vi er de siste som drar. De som dro før oss, har for det meste klart seg uten romskip. Som tidligere nevnt, har vi fått utviklet visse evner. Men denne gangen tar vi med oss ting som vi ikke kunne frakte uten nettopp dine romskip. Disse tingene vil gjøre det mulig for oss å gjenskape stort sett alt slags liv som er og har vært på jorden de siste tusen år. Vi håper du finner glede i tanken på alle utryddete arter som nå vil bli gjenskapt på en annen planet, det gjelder både planter og dyr. Den eneste arten som vi overlater til seg selv på jorden, er mennesket. I så måte håper vi dere tar godt vare på dere selv!

*fygh!Kanskje du ikke tror på det som her er skrevet? Du vil kanskje prøve å finne andre forklaringer på hvordan vi kan ha gitt deg dette brevet? Prøver du sterkt nok, vil du sikkert også finne ut hvordan noen mennesker kunne ta skipene uten å utløse alarmer eller hvorfor ingen oppdaget at disse skipene tok av. Du er i din fulle rett til å gjøre det. Men vi liker ikke tanken på at du skal sitte igjen med vonde følelser mot oss, enten du tror vi er mennesker eller troll. Det kan ikke benektes at vi har brutt oss inn til deg. Ei heller kan vi benekte at vi har gjennomført en handel uten ditt samtykke. Derfor vil vi avslutte dette brevet med en liten informasjon vi håper du kan ha nytte av. Vi har nemlig brukt litt tid på å studere deg. Vi fant blant annet at du var en grei fyr. Det er godt mulig du ville solgt oss skipene hvis vi hadde spurt. Men det var vi for feige til. En annen ting vi fant ut, er av stor viktighet for deg. I din tykktarm har det så smått begynt å utvikle seg ondartet kreft. Normalt ville du ikke oppdage dette før om noen måneders tid. Du ville muligens ha overlevd, men behandlingen ville medført ubehag for deg resten av livet. Vårt råd til deg er at du snarest oppsøker en lege og ber om å få undersøkt dette. Insister på at du har kreft, og bytt lege hvis han eller hun ikke finner noe! På nåværende stadium er kreften lett å behandle, men vanskelig å oppdage.

*fygh!Med rask og riktig behandling, vil du kunne leve lenge nok til å bli både far og bestefar. Hvis alt går som det skal, vil kanskje våre etterkommere en gang kunne møtes. I så måte kan det være en god idé om du bevarer dette brevet for etterslekten. Kan hende en gang at dette brevet vil være eneste dokumentasjon på hvor vi opprinnelig kom fra. Også troll kan glemme.

© Rune Henning Johansen, http://rhjinfo/

Undertrykte i alle land, dere har vel noen plastposer liggende?

*****Kan to revolusjoner være like? Umulig er det ikke. Men hver gang et folk lykkes med en revolusjon, vil makthavere andre steder studere dette Hvordan kan de hindre at lignende skjer hos dem? De vil lære, og de vil sette inn mottiltak. I sin natur vil derfor alle revolusjoner være unike. Men noen revolusjoner vil selvsagt kunne være mer unike enn andre. I Norge var det plastposen som var det nye og unike, det revolusjonerende. Enkle, billige og mektige plastposer.

*****Det begynte med T-banen i Oslo. De fleste stasjoner var ubetjente. Folk som ville reise, måtte enten betale eller registrere seg ved hjelp av billettautomater. Det var ingen eller intet som fysisk hindret deg i å reise uten slik registrering eller betaling. Men hvis det ble kontroll, måtte du betale et høyt gebyr. Det var ingen som likte disse billettautomatene.

*****På Skullerud, øst i Oslo, var betalingsmaskinen en morgen tildekket av en sort plastpose. Det var også satt opp en informasjonsplakat:

Grunnet tekniske problemer er alle reiser gratis.
Vennlig hilsen Oslo Sporveier.

*****Dermed reiste alle gratis. Så ble det kontroll. Så ble det bråk. Oslo Sporveier nektet å godta at folk reiste gratis bare på grunn av en plastpose og en falsk plakat. For det hadde slettes ikke vært noen tekniske problemer. Og ingen visste heller hvem som hadde satt opp plakatene. Altså høye bøter til de som hadde reist gratis.

*****Men dette godtok ikke reisende. Hvorfor skulle de betale? De hadde jo bare fulgt det som var satt opp. Og da de gjorde det, og likevel ble straffet, så ble de forbanna. De nektet å betale. Aviser og radiostasjoner ble tipset, og bloggerne fikk mye å skrive om.

*****Allerede morgenen etter var det syv andre stasjoner med tildekte billettautomater. Enda mer bråk, avisskriverier og debatter i radioen. Og det var da en representant for sporveien gjorde en aldri så liten tabbe. Han lot seg intervjue i et nyhetsprogram på radioen. Han prøvde å forklare at folk måtte jo betale selv om de ikke hadde mulighet til det. Og det ble han presset på.
***** - Så du mener da at reisende skal fjerne alle plastposer og selv undersøke om maskinene virker?
***** - Nei, det er selvsagt ikke meningen at de skal påta seg slike oppgaver.
*****Så begynte han å motsi seg selv, og prøvde å komme med en slags konklusjon.
***** - Men dette er et problem som vi selvsagt skal løse. Inntil videre kommer vi til å vise skjønn. Ingen reisende behøver å føle frykt for å reise med T-banen, selv om de ikke kan betale.
***** - Så inntil videre kan folk reise gratis med Oslo Sporveier?
*****- Ja, men selvsagt, dette er bare midlertidig.

*****Tabbe, stor tabbe! Folk sluttet helt å kjøpe billetter. I stedet kjøpte de plastposer. Automatene ble tildekket raskere enn sporveisansatte fortvilet prøvde å fjerne dem. Og folk reiste gratis. Nå skulle man tro at Sporveien ville tape penger på grunn av dette. Faktisk ikke! For det skjedde merkelige ting når folk kunne reise gratis. For det første reiste de mer. Butikker og utesteder opplevde øket omsetning. Noen økonomer i kommunen begynte å regne litt på dette. Denne økningen i omsetning medførte større skatteinntekter. Og denne økingen var mange ganger større en tapet for sporveien. Oslo kommune kunne dermed subsidiere sporveien for tapet. Likevel ville kommunen sitte igjen med et overskudd.

*****Utgiftene til hærverk ble også redusert. Plutselig likte folk alt som hadde med sporveien å gjøre. Folk oppfattet det som noe de var deleiere i. De som likevel prøvde seg med hærverk, ble som oftest tatt hånd om av andre reisende.

*****Trafikken økte, og sporveien måtte sett inn flere vogner og busser. Men nå hadde de også flere resurser til disposisjon. De trengte ikke lenger å styre med betalinger og kontroller. Og de som tidligere jobbet med resultatet av hærverk, kunne nå konsentrere seg om å holde trafikken i gang.

***** Alle var fornøyde? Nei, ikke alle! I Oslo var den på tiden en meget upopulær bomring. Ville du kjøre bilen inn i byen, måtte du betale. Og siden folk reiste mer med busser, trikker og T-bane, ble det færre bilister. Og dermed sviktet inntektene. Altså ble det en øking i avgiftene, en kraftig prisforhøyelse. Allerede samme dag dukket de samme plastposene opp også i bomringen. Kameraene som tidligere registrerte bilenes registreringsnumre, kunne ikke lenger gjøre det. Noen hadde tredd plastposer over disse kameraene.

*****Hvordan klarte de det? Disse kameraene stod høyt oppe. Men på Internett kunne man se videoer som synderne selv hadde lagt ut. De tok meg seg et par fiskestenger, eller skistaver, så var det bare å hekte plastposene på plass. Og dermed kunne også bilister reise gratis inn til byen.

***** Men her var det mye prestisje og penger involvert. Staten ikke kunne godta slikt uten videre. Og politiet klarte å ta noen plastposehengere på fersk gjerning. Arrestert og bøtelagt! Også det var en stor tabbe. De bøtelagte nektet å godta bøtene. De ville ha rettssak! De ville utnytte dette til en politisk markering. Hvorfor skulle de godta noe de ikke hadde fått være med å bestemme på en demokratisk måte? Og de innkalte mange vitner. Noen av vitnene var politikere som i sin tid hadde vedtatt bomringen for så å bryte egne løfter om å fjerne den. Disse politikerne var ikke spesielt lystne på å vitne i en slik sak. Andre vitner var tidligere Øst-Tyske grensevakter. Og disse var mer enn villige til å vitne. Flere av dem kom til Oslo på eget initiativ.

*****Nå slapp både politikerne og grensevaktene å vitne. Saken ble henlagt og det ble ingen rettssak. Det var for mange nye plastposer som ble hengt opp. Bomringen ble nedlagt!

*****Og dette spredte seg utover landet. All kollektivtrafikk ble gratis. Alle bomstasjoner ble nedlagt. Men samfunnet som helhet tapte ingen penger grunnet dette. Tvert i mot! Tidligere hadde det kun vært snakk om flytting av penger. Og slik flytting kostet penger, skapte irritasjoner og svekket utviklingen av det såkalte næringslivet. Når ting ble gratis, tjente alle på det. Og det skadet heller ikke at flere turister kom til det gratis og frie norske samfunnet.

*****Plastposene spredte seg. De dukket også opp på automater for fartsovervåking. Folk kjørte kanskje litt raskere på grunn av det. Men antall ulykker ble redusert. Nå konsentrerte folk seg i stedet om veien i stedet for å bremse ned foran neste automat.

*****Parkeringsautomater ble også sabotert på samme måte. Og alle satte pris på det, spesielt de som drev forskjellige kjøpesentre. Politikerne hadde nemlig bestemt at det ikke skulle være lov med gratis parkering i tilknytning til disse kjøpesentrene. Men takket være plastposene, ble den loven meget effektivt sabotert.

*****Så helt uten motstand var ikke denne plastposerevolusjonen. Politikerne prøvde seg stadig med mottiltak, blant annet øket overvåking. Men også denne overvåkingen ble sabotert ved hjelp av nye plastposer over alle kameraene.

*****Og selvsagt var det en minister som tok til orde for forbud mot plastposer. Og han var modig nok til å stille opp i en fjernsynsdebatt om dette. Han prøvde seg med argumenter om både miljø og sikkerhet.

*****Det var da at en paneldeltagerne tok frem en stor papirpose.
*****- Dette er noe som selvsagt vil være lovlig hvis forslaget ditt går igjennom?

*****Ministeren måtte selvsagt innrømme det. Paneldeltageren fulgte opp.

*****- La meg da demonstrere en fornuftig bruk av denne posen!

*****Og før noen fikk stoppet ham, hadde han tredd posen over hodet til ministeren. Det ble latter, og som politiker hadde offeret vett nok til å le med, han også.

*****- Jo, jeg ser du har et poeng, sa han smilende da han ble frigjort fra posen.

*****På mange måter var det der og da at revolusjonen ble avsluttet, med både latter og smil og ikke så rent lite godt humør. Ja, en temmelig unik revolusjon.

© Rune Henning Johansen, http://rhj@info/

SF-novelle om reelle tilbud som alle tror er spam

For noen år siden begynte maskinen min å knele grunnet en enorm mengde med spam fra Korea. Filteret mitt klarte bare ikke å svelge unna all eposten. Jeg ble forbanna. Og dermed fikk jeg inspirasjon til en novelle om hvordan en koreansk spammer fikk unngjelde.

Navnet på spammeren, Kim, valgte jeg ene og alene fordi det var det eneste koreanske navnet jeg kjente.

Når jeg nå leser om at det i disse dager sirkulerer en e-post med et tilbud som høres for godt ut til å være sant, passer det kanskje å blogge denne novella? Så herved historien om ...

Drittsekken Kim

Forord

La oss begynne med Kim. Han var en drittsekk! At han var fra Sør-Korea, er ikke rele­vant. De aller fleste sørkoreanere er reale og ærlige mennesker. Men Kim var et klart unntak. Han brød seg kun om én person; seg selv! Alle andre gav han blaffen i. Som sjåfør brukte han aldri blinklys. Ringte han feil, la han på uten å unnskylde seg. Fant han en lommebok på gaten, beholdt han den selv. Noen andre ville kanskje spekulert i om de kunne tjent noe på å levere lommeboka til rette eier? En yndig dame som det kunne være av interesse for menn å bli kjent med? En rik mann som ble så takknemlig at han ga mer i dusør enn det var i lomme­boka? Men, nei, Kim var så totalt egoistisk at han ikke en gang vurderte å spekulere i det å være snill

For å tjene penger, begynte han å sende ut masse reklame. Han skaffet seg flere data­maskiner som pøste ut mengder av elektroniske eposter med spam. De færreste mottagerne, hvis overhodet noen, ønsket seg slikt. Men det gav Kim blaffen i. Han fikk betalt for hver epost som ble sendt ut. Dette skapte mye irritasjon og bryderi rundt om i verden. Men det brød han seg ikke om. Heller ikke spilte det noe rolle for ham at de færreste mottagerne av epostene kunne lese koreansk. Kim var en stor egoist, en skikkelig drittsekk!

Selve historien

Så over til den egentlige historien. Den utspiller seg i et intergalaktisk romskip i bane rundt jorden. Dette var det største og beste skipet i hele den keiserlige armadaen. Før var denne armadaen opptatt med kriger og erobringer. Men denne fremmede rasen hadde for lengst sluttet med slikt. Nå var det i stedet snakk om å spre kunnskap og viten til andre raser. Menneskeheten stod for tur.

I dette romskipet var det et møte mellom to av offiserene. Den ene hadde tittelen over-over-under-over-under-over-over offiser. For å gjøre det litt enklere, kan vi kalle ham for kaptein. Han var tross alt øverste sjef ombord i romskipet. Den andre offiseren hadde en litt lavere grad, over-under-under-over-under-under-over. La oss kalle ham for styrmann, en beskrivelse som passet med den formelle instruksen for hans stilling: styrende offiser for overlevering av kunnskaper på vegne av den ærede hersker, den alltid elskede og respekterte over-over-over-over-over-over-over-over offiseren. Disse åtte over etter hverandre, var selv­sagt tittelen reservert for det vi ville kalt keiseren

Tilbake til samtalen mellom det vi kaller kapteinen og styrmannen.

– Nå, spurte kapteinen, – da antar jeg at alt er i orden for å dra videre?

Som oftest pleide styrmannen å svare bekreftende på dette. Spørsmålet var egentlig bare ment som en formalitet. Normalt ville styrmannen svart ja, og kapteinen ville trykket på knappen som sendte skipet videre. Han hadde allerede en av tentaklene hvilende på nettopp denne knappen.

– Nei, svarte styrmannen, stikk i strid med hva han pleide å svare.

– Hva er det du sier? spurte kapteinen. – Har ikke vi vært i bane rundt denne planeten lenger enn normalt? Har vi ikke hatt mer enn nok tid til å overbringe våre kunnskaper til de intelligente beboerne på denne blå planeten?

– Beklager, jeg har feilet i denne ærefulle oppgaven på vegne av vår ærede hersker, den alltid elskede og respekterte over-over-over-over-over-over-over-over offiseren.

Den rosen skal styrmannen ha: han prøvde ikke å unnskylde seg. Andre og svakere offi­serer ville kanskje lagt skylden på mannskapet sitt, eller kanskje på jordboerne direkte? Men i stedet brukte han ordene jeg har feilet. Kapteinen la merke til dette, og skjønte at styrmannen fortjente en sjanse til å forklare seg.

– Har det vært noen problemer med å forstå språket? spurte han forsiktig.

– Nei, overhodet ikke. Vi har klart å få tilnærmet full forståelse av alle språkene vi har registrert.

Kapteinen la merke til hvordan styrmannen forsiktig korrigerte hans gale oppfatning om kun ett språk. Han unnlot å forklare at kapteinen hadde tatt feil, men sørget samtidig for å informere om misforståelsen. Styrmannen var tydeligvis en mann som viste ærbødig respekt for sin overordnede, og kapteinen prøvde å vise tilsvarende respekt tilbake.

– Det var kanskje fornærmende av meg i det hele tatt å spørre om dette, beklager! Men siden du innrømmet at dere hadde feilet, antok jeg at det var der problemet lå. Kanskje du kan forklare meg direkte hva som har gått galt?

– Jeg har ikke klart å få respons på noen av forsøkene på kommunikasjon.

Det ble stille en stund. Styrmannen fortsatte for å komme et nytt pinlig spørsmål i for­kjøpet.

– Ja, jeg er klar over at det vil være fornuftig å stille spørsmål om vår språkforståelse. Men jeg kan forsikre om at det er ikke der feilen ligger.

Kapteinen begynte å få en svak vibrering av området mellom øynene. Det var et tegn på at han ikke helt skjønte hvor feilen lå. Styrmannen tok hintet, og fortsatte.

– Jeg må be om litt tid til å forklare nærmere om de problemene vi har med denne merkelige rasen.

Denne merkelige rasen, var altså oss mennesker. Og styrmannen forklarte om vårt øko­nomiske system med kjøp og salg av varer og tjenester. Han prøvde også å forklare hvordan de som solgte slike varer og tjenester, prøvde å komme i kontakt med potensielle kjøpere av disse varene og tjenestene. Man kan si at styrmannen forsøkte å gi kapteinen et grunnkurs i markedsføring. Han lyktes ikke helt. For eksempel hadde styrmannen prøvd å forklare kapteinen hvordan noen mennesker solgte livsforlengende midler.

– Det er jo fantastisk, sa kapteinen. – Disse menneskene har allerede funnet frem til noen av de legemidlene som vi prøver å gi dem oppskriften på.

– Nei, svarte styrmannen, – det er nettopp det de ikke har.

– Men du sa jo at disse selgerne tilbyr slike midler?

– Det er litt paradoksalt. Men poenget er at de hevder at de har noe som de slettes ikke har.

– Så de har rett og slett misforstått egenskapene til det de tilbyr?

– Nei, de aller fleste vet at de såkalte legemidlene de selger, er totalt verdiløse.

– Ah, en slags merkelig form for såkalt humor?

– Det kan ikke utelukkes. Selv skjønner jeg meg ikke på det mennesker kaller humor. Men likevel tror jeg det er mer snakk om at noen mennesker vil oppnå fordeler ved å påstå noe de vet ikke er korrekt.

Vibreringen mellom øynene til kapteinen ble enda sterkere. Han var meget forvirret. Styrmannen kom med en lengre forklaring om det vi mennesker kaller løgn og bedrageri. Han tok for seg de juridiske systemene, og om hvordan disse juridiske systemene ikke alltid virker som de skal. Kapteinen fikk etter hvert en ganske bra forståelse av menneskeheten. For det var kapteinen som til slutt kom med en konklusjon.

– Så du får altså sendt meldinger til mange folk på jorden om at vi vil gi dem legemidler som kan gi dem perfekt helse og tilnærmet evig liv?

– Det stemmer, svarte styrmannen.

– Og disse beskjedene blir lest?

– De fleste, ja. Vi har jobbet hardt for å komme forbi forskjellige filtre som prøver å hindre nettopp slike meldinger.

– Men når folk leser meldingene, så anser de at våre meldinger er sendt fra noen som rett og slett ikke kan tilby det de hevder de kan tilby?

– Det stemmer også, dessverre.

Kapteinen grunnet videre på dette. Han ønsket så gjerne å bidra med noe konstruktivt.

– Ville det kanskje hjelpe om du i meldingene skrev at dette var et unntak, noe om at det faktisk var sant det du skrev?

– Dessverre, det er slik alle andre også skriver.

– Au, da!

Det ble en ny pause før kapteinen kom med et nytt innspill.

– Du er vel klar over at ved problemer har du fullmakt til å bruke andre midler enn bare elektroniske beskjeder?

– Ja! Vi har sendt fysiske brev. Vi har også latt våre maskiner ringe opp til mennesker. Samme negative resultater også der. Vi har også presentert oss fysisk i henhold til de begrensningene som er fastlagt for slikt.

– Men da måtte vel menneskene tro på oss?

– Jo, noen av de vi kontaktet, trodde på oss. Men det var ingen andre mennesker som trodde på dem. Det har vært altfor mange folk som har hevdet de har møtt vesener som oss.

– Men det kan da ikke stemme? Vi er vel utvilsomt den aller første utenomjordiske rasen som har kommet hit?

– Ja, vi er de første. Men det er så mange mennesker som påstår noe annet ...

– ... selv om så ikke er tilfelle ...

– ... slik at ingen tror på de som hevder de har sett oss. Og de som faktisk tror, de er hel­ler ikke spesielt troverdige.

Det var slutt på vibrasjonen mellom øynene til kapteinen.

– Håpløst! var hans konklusjon. – Rett og slett håpløst!

Romskipet dro videre.

Etterord

Tilbake til Kim. I likhet med resten av menneskeheten var han uvitende om at vi for første gang hadde hatt besøk fra rommet. Ikke det at han hadde brydd seg noe spesielt om dette besøket. Han tenkte jo bare på seg selv. En ting han brød seg om, var derfor hodepinen han hadde begynt å få. Da han en morgen våknet opp med syn kun på ett øye, ble han redd. Han kjørte rett til et sykehus. At han som enøyd var en farlig sjåfør, brød han seg selvsagt ikke om. Han ville til lege, fort! Og hva han ville, var det eneste som telte.

Han ble undersøkt, og legene fant ut at han hadde kreft, en farlig form for kreft, uhelbre­delig. Det eneste de kunne gjøre, var å gi ham smertestillende midler. Men det var ikke mye hjelp i disse midlene. Smertene ble verre. Synet på det andre øyet forsvant. Som blind måtte han leve i måneder med intense smerter før kreften til slutt tok livet av ham.

Nå er det selvsagt ingen som fortjener en slik skjebne. Men det bør nevnes at blant all viten og kunnskap som de fremmede fra rommet forgjeves prøvde å gi menneskeheten, var det også en kur for akkurat den formen for kreft som Kim hadde fått. Han ville også fått synet tilbake bare noen på jorden hadde visst å ta i mot budskapet fra rommet. Men dette budskapet fra rommet druknet bare i alle andre tilbud om tilsvarende fantastiske ting. Tilbud som Kim tjente mange penger på å sende ut.

Kim var slettes ikke den eneste som drev med slikt. Men han var utvilsomt en av mange som var ansvarlig for at menneskeheten aldri fikk tatt i mot det de fremmede ville gi oss

En viss rettferdighet, tross alt?

Babelsk velsignelse

Jeg fikk jorden. I utgangspunktet en grei oppgave. Dra dit, utslett planeten med alle innbyggere, fjern alle spor av sivilisasjon, dra tilbake og levér en kort rapport!

Fullt så enkelt skulle det ikke bli. Noen problemer med jordboerne? Egentlig ikke! De hadde en temmelig primitiv sivilisasjon. De mentale evnene var heller ikke mye å skryte av. Var det opp til meg, hadde dette vært en raskt utført oppgave. Men, nei! Jorden surrer fortsatt rundt solen sin, en liten blå planet og ikke et bittelite sort hull. Og, for bare å ha sagt det med en gang, det var ikke min skyld at oppdra­get ble mislykket.

Kanskje jeg først bør fortelle litt om bakgrunnen? Min fødeplanet lignet ganske så mye på jorden. Litt mer gravitasjon, litt mindre vann, men stort sett et trivelig sted. Rent fysisk var vår art ganske så lik mennesket. To ben, to armer og ett hode. Med parykk, mørke solbriller og ikke så altfor mye bar hud, kunne hvem som helst av oss spasere rundt på jorden uten å vekke oppsikt.

Akkurat som mennesker, hadde også vi våre personlige ambisjoner. Selv satset jeg på en karri­ere i offentlig forvaltning. Helt til topps kunne jeg ikke nå siden jeg ikke var adelig. Men det var alminnelig kjent at adelen var blitt dekadent. En ambisiøs og dyktig ikke-adelig, kunne utmerket godt bli den reelle sjefen for sin avdeling. Men det var langt frem. Foreløpig var jeg nyansatt og måtte nøye meg med å ta i mot ordrer. Min første utplassering var i en underavdeling med oppgave å utrydde andre sivilisasjoner. Det er nå en gang slik i vårt univers at det stadig dukker opp nye sivilisa­sjoner her og der. Før eller senere vil slike sivilisasjoner søke ut i verdensrommet. Dermed kan de lett bli en trussel mot vår sivilisasjon. Det enkleste er å utslette slike sivilisasjoner, så fort som mulig. Hvorfor vente?

Før var slike oppdrag ganske så enkle. Den gangen fulgte man instruksen om å dra dit, utslette og dra tilbake. Men så var det noen byråkrater som mente at man kunne lære noe av slike sivilisa­sjoner. Selvsagt skulle man fortsatt utrydde dem. Men før man gjorde det, mente de at man burde skaffe seg mest mulig informasjon om sivilisasjonene. Den enkle instruksen om å dra dit, utslette og dra tilbake, ble byttet ut med en ny instruks. Nå skulle man dra dit for så å lære alt om sivilisasjonen. Først etter dette, kunne man utslette og dra tilbake. Kom det noensinne noe nyttig ut av denne lær­dommen? Ikke det jeg vet. Men en regel er en regel. At jeg mislikte regelen, betød ikke at jeg var dum nok til å trosse den. Altså dro jeg til jorden for først å lære for deretter å utrydde.

Før jeg dro, fikk jeg litt bakgrunnsinformasjon. En av våre søkesonder hadde rutinemessig søkt etter signaler fra sivilisasjoner. I en av armene på en ordinær spiralgalakse, hadde den mottatt noen radiosignaler. Opprinnelsesstedet ble bestemt, en liten blå planet, og jeg fikk oppdraget. Ikke så veldig mye informasjon, men mer enn nok. En sivilisasjon som ukritisk sender ut radiosignaler, har utvilsomt noen tekniske evner. Men særlig smarte kunne ikke innbyggerne være. Det å sende ut slike hei-her-er-vi-signaler uten tanke på hvem som mottar dem, er så dumt at sivilisasjonen nesten for­tjener å bli utslettet

Det første jeg gjorde var å plassere meg i utkanten av solsystemet for å lære språket. Jeg tok inn en radiosending, og klarte raskt å tolke signalene. Jeg skjønte selvsagt ikke alt jeg mottok, så jeg tok inn et annet signal. Det var da jeg så smått begynte å skjønne at dette oppdraget kanskje ikke var så enkelt. Språket i det andre signalet var tydeligvis forskjellig fra det første signalet. I det tredje signalet var det enda et nytt språk. Det fjerde signalet hadde samme språk som det første, mens det i det femte var det igjen et nytt språk. Absurd! Det var jo tross alt bare snakk om én planet hvor kun én av artene hadde noenlunde teknologisk innsikt. Hvorfor flere språk?

Jeg bestemte meg for kun å lytte til et av språkene og valgte det som var brukt i flest signaler. Jeg lærte også å tolke bildesignaler. Jeg prøvde virkelig å sette meg inn i denne sivilisasjonen, og jeg prøvde virkelig å lære alle innbyggerne å kjenne. Men jeg fikk sakte en følelse av håpløshet da jeg så smått forstod at antall innbyggere ikke bare var noen tusener, eller kanskje opp i noen titusener som i ekstreme tilfeller. Her var det snakk om tusentalls av millioner innbyggere! Men unntak av unge og noen syke, var disse innbyggerne alle som en bevisste og semintelligente. Det vil si de var ikke bevisste hele tiden. Alle inntok de jevnlig en horisontal hvileposisjon hvor de frivillig ble bevisstløse. Og det var altså slike innbyggere jeg skulle lære å kjenne?

Jeg forflyttet meg inn i en bane like utenfor planeten. Der gjorde jeg visuelle observasjoner som bekreftet mine dystre antagelser. Antall mennesker var så stort at de selv ikke visste hvor mange de var. Antall språk var også så mange at ingen heller visste hvor mange språk de hadde. Og, nei, det var visst ingen mennesker som kunne alle språkene. Er det rart jeg ble oppgitt?

Alt i alt var jeg i en vanskelig situasjon. Instruksene var klare. Min oppgave, før utslettelsen, var å lære språket til innbyggerne og å lære dem alle å kjenne. Men hva hvis det var flere språk? Og hva hvis antall innbyggere kunne telles i milliarder? Nei, så langt var det ingen som hadde tenkt.

Det var en liten foreskrift som kanskje kunne brukes som utvei. Hvis en eliminator fant noe i kulturen som farlig, kunne elimineringen settes i gang umiddelbart. Hadde jeg funnet noe farlig? Egentlig ikke. Kunne jeg late som om jeg hadde funnet noe farlig? Kanskje. Men helt uten risiko var det ikke. Jeg kunne forvente en del spørsmål når jeg kom tilbake. Ble jeg avslørt som løgner, ville jeg selv raskt bli eliminert. Verre var det at jeg selv kunne bli definert som farlig fordi jeg selv hadde funnet noe som var farlig. Det smarteste ville utvilsomt være å eliminere meg med en gang jeg kom tilbake. Enten var jeg en løgner som fortjente å elimineres, eller så visste jeg noe farlig og derfor burde jeg elimineres. Jeg foretrakk en annen utvei.

Hva med bare å sette i gang eliminering uten først å skaffe de foreskrevne kunnskapene? Et slikt regelbrudd ville garantert også bety en rask eliminering av meg selv.

Prøve å følge foreskriftene? Vel var mine mentale evner bedre enn hos noen mennesker. Men tusener av språk og milliarder av mennesker var for mye. Jeg ville ikke rekke å lære alle mennesker å kjenne. Flesteparten ville bli født, leve og dø lenge før jeg kom så langt.

Til slutt var det bare en siste utvei. Jeg sendte en rapport tilbake med spørsmål om hvordan reglene skulle tolkes i lys av det jeg hadde oppdaget. Dette var noe jeg prøvde å utsette lengst mulig. Slike rapporter blir aldri godt mottatt. Når man blir sendt ut på oppdrag, forventes det at man utfører oppdraget og ferdig med det. Karrieremessig var dette lite smart. Hva ville sjefer si ved senere disku­sjoner om opprykk?

– Første oppdraget måtte han ha hjelp til å utføre. Lover ikke bra!

Mitt eneste håp var at velvillige sjeler ville ta hensyn til de mildt sagt spesielle omstendighetene. Kanskje de ville innse at jeg gjorde det eneste riktige? Alltids lov å håpe, men særlig troverdig var det ikke. Men bedre med en dårlig karriere, enn ingen. Bedre med et liv nederst på rangstigen, enn intet liv.

Rapporten ble motvillig sendt. I mellomtiden benyttet jeg ventetiden til å finne ut litt mer om menneskene. Jeg fikk bedre tid enn jeg trodde. Svaret lot vente på seg. Jeg vurderte om jeg skulle sende en ny rap­port med spørsmål om den første rapporten hadde kommet frem. Men om én rapport ville tolkes nega­tivt, kan man jo tenke seg effekten av to rapporter! Dessuten hadde det nå gått så lang tid at jeg for­lengst ville vært savnet hvis de ikke hadde mottatt den første rapporten. Altså var det bare å vente.

Etter lang tid fikk jeg et slags svar. Et slags? Det vil si jeg fikk noen beskjeder uten konkrete svar på noe av det jeg spurte om. I ettertid kan jeg tenke meg hvordan forespørselen min ble behandlet. En eller annen byråkrat fikk inn en absurd henvendelse hvor jeg skrev om milliarder av innbyggere og titusenvis av forskjellige språk. Denne byråkraten ville ikke risikere sin karriere ved å sende noe slikt videre. Altså ble mine konkrete tall moderert til å bli mange innbyggere og mer enn ett språk. Anta­geligvis var det flere byråkrater som var med på denne modereringen. Ingen av dem skrev noe jeg ikke skrev, men ingen av dem våget heller å sende ting videre uten en viss modifikasjon. Når så forespør­selen endelig kom frem til noen som hadde myndighet til å svare, fikk jeg svar på noe jeg overhodet ikke hadde spurt om. Et sitat fra det såkalte svaret:

– Hvis det virkelig er tilfelle at sivilisasjonen har flere språk, har eliminatoren fullmakt til å bruke ekstra tid på å lære seg disse.

Jo, takk, jeg var virkelig takknemlig for denne fullmakten. Resten av mitt liv rundt en liten blå planet skulle jeg bruke på å lære meg primitive språk. Og hva med det store antall innbyggere?

– Hvis antall innbyggere er større enn hva eliminatoren evner seg til å lære å kjenne, tillates det å konsentrere seg om et representativt utvalg. I ekstreme tilfeller tillates det at eliminatoren kun lærer seg inngående å kjenne hver fjerde innbygger.

Ah! I stedet for seks milliarder innbyggere, kunne jeg i verste fall tillate meg å skaffe grundige kunn­skaper om litt over én milliard. Jeg skjønte at jeg måtte sende inn rapport nummer to. Det var den karrieren!

I denne neste rapporten prøvde jeg tålmodig og forsiktig å påpeke det umulige i mitt oppdrag. Jeg takket selvsagt høflig for alle de generøse fullmaktene jeg hadde fått. Likevel måtte jeg vise til at oppgaven var håpløs. Tallet seks milliarder gjentok jeg såpass mange ganger at ingen byråkrat ville tørre å endre det. Jeg la ved dokumentasjoner fra diverse folketellinger og telefonkataloger. En god del bilder av folkemasser viste også at antall mennesker i det minste kunne nå opp i noen millioner. Jeg la også ved eksempler på et par tusen forskjellige språk, både som skrift og som tale. Alt i alt ble dette den største rapporten som noen eliminator noensinne hadde sendt. Jeg prøvde høflig å vise til at dette var nødvendig da min første rapport tydeligvis ikke ble ansett som troverdig. Jeg syntes nesten synd på den byråkraten som måtte ta i mot denne andre rapporten.

Denne gang tok det ikke fullt så lang tid før jeg fikk tilbakemelding. Men det var ingen nye instrukser jeg fikk. I stedet måtte jeg ønske velkommen en delegasjon på over femti eliminatorer. Jeg var både imponert og skremt. Bare det å sende en rapport mellom galakser, krevde store og kostbare resurser. Det å sende en eliminator, var selvsagt enda dyrere. Kostnadene med å sende denne delega­sjonen, over femti stykker, turte jeg ikke tenke på. Noen ville til slutt måtte stilles ansvarlig for dette. Jeg var redd denne noen før eller senere ville bli meg.

Mine antagelser om at jeg kunne forvente problemer, ble raskt bekreftet. Jeg ble ikke direkte arrestert. Men jeg fikk høflige og bestemte anmodninger om å holde meg i bakgrunnen. Fire av mine kollegaer hadde tydeligvis også som oppgave å sørge for at jeg fulgte disse såkalte anmodningene. Om de anså meg som gal eller farlig, vet jeg ikke. Kanskje begge deler, både gal og farlig! Jeg ble uansett passet meget godt på.

Igjen var det ny og lang venting før jeg ble innkalt til et møte. Under andre omstendigheter ville jeg kanskje ha moret meg over alle de forvirrede ansiktene.

– Si oss, hva slags planet er det egentlig du har funnet frem til?

At det ikke var jeg som hadde funnet frem til planeten, var jeg smart nok til å ikke kommentere. Jeg svarte i stedet akkurat det som jeg tidligere hadde rapportert om.

– En planet med et uventet høyt antall innbyggere og med et forvirrende stort antall forskjellige språk!

– Men det er jo absurd?

– Jeg er helt enig. Men så vidt jeg skjønner, har vel dere også fått bekreftet mine observasjoner?

Den tausheten jeg ble møtt med, kunne bare bli tolket som et slags «ja, men vi liker det ikke.»

– Men hvordan kan en sivilisasjon bestå av over seks milliarder individer?

– For det første er det ikke snakk om kun én sivilisasjon.

– Men vi snakker fortsatt om én art på én planet?

– Ja, det stemmer! Men vi har her en art med store variasjoner i utseende og språk. Det er også så mange individer at alle individer kun kjenner et fåtall av de andre.

Igjen ble jeg møtt med en ny taushet før jeg ble bedt om å forlate møterommet. Jeg fikk beholde mine voktere. Den nye ventetiden ble regelmessig avbrutt av små konkrete spørsmål fra forskjellige små underdelegasjoner. Dette var spørsmål som tydet på at de så smått begynte å akseptere det absurde. Jeg måtte forklare meg om varianter i de forskjellige språkene. Hva var egentlig en dialekt? Når var to språk så forskjellige at folk som kunne det ene språket ikke nødvendigvis kunne forstå det andre språket?

Jeg fikk også tilgang til nyinnsamlede data. Min status fra gal og farlig, ble gradvis forandret til en slags ekspert på noe som kanskje var galt og farlig. Jeg tror de andre etter hvert også innså at det var ikke jeg som var ansvarlig for at jorden var det den var. Endelig fikk jeg innbydelse til et nytt møte. Lederen av møtet informerte meg om at de nå hadde innsett at mine rapporter var sanne. Men de hadde et stort problem som jeg kanskje kunne hjelpe dem med.

– Saken er den at før vi dro, ble dine rapporter diskutert på høyt plan. Meget høyt plan! Under en diskusjon blant våre øverste ledere, var det noen som forsiktig ymtet frempå at dine rapporter kanskje var sanne. Dette ble prompte avvist fra ledelsen. Vår delegasjon fikk klar beskjed om å finne andre forklaringer på de merkelige rapportene du hadde sendt. Du er klar over vårt dilemma?

Jo, takk! Hvis delegasjonen kom tilbake og hevdet at våre øverste ledere hadde feil, ville det bli ansett som en adelsfornærmelse. En rask eliminasjon ville være en meget naturlig respons på slikt. Men hvordan skulle man komme tilbake med en forklaring som ikke ville fornærme adelen? Påstå at jeg var blitt gal? Det var alltids en mulighet. Men da gjenstod fortsatt problemet med å levere en tro­verdig rapport om jorden og dens innbyggere. Hvordan levere en troverdig og falsk rapport? Umulig! Har man først sendt ut en delegasjon på over femti stykker, vil det medføre en grundig gjennomgang av rapporten de returnerer med. Kort sagt hadde vi alle nå to valg. Vi kunne lyve og bli eliminert, eller vi kunne si sannheten for så å bli eliminert. Jeg husker ikke hvem som først sa det. Men det var noen som kom med en kommentar som åpent veien for en tredje mulighet.

– Alt i alt er det et spørsmål om dem eller oss?

Og med dem mentes alle de andre, ikke jordboerne, men resten av vår art.

Nå bør det til vårt forsvar nevnes at masseslakt av våre egne innbyggere ikke er noen ny hen­delse i vår arts historie. Det har flere ganger skjedd at de overlevende har vært færre enn femti. Men alle slike masseslaktinger skjedde for lenge siden. Vi var liksom blitt litt siviliserte. Det var selvsagt greit å utrydde andre sivilisasjoner, rent preventivt. Men vår egen sivilisasjon?

Det ble egentlig aldri fattet noen beslutning. Diskusjonene om vi skulle gjøre det, gled gradvis over til hvordan vi skulle gjøre det. Hadde vi resurser nok? Ja, delegasjonen hadde fått med seg nok til å sende alle femti tilbake. Sendte vi bare noen få tilbake, kunne resten av resursene brukes til å blåse bort vår hjemplanet. Hadde vi kraftige nok våpen? Ja, mine rapporter hadde medført at delegasjonen var utstyrt med de nyeste og kraftigste våpnene.

Det viktigste spørsmålet var selvsagt om vår hjemplanet hadde forsvar mot disse våpnene. Vi satset på at så ikke var tilfelle Det vil si, vi hadde vel egentlig intet valg? Tre andre eleminatorer ble sendt tilbake for å gjøre den jobben som jeg egentlig skulle ha gjort mot jorden. De vendte tilbake og kunne melde om full suksess. Vår hjemplanet var nå fordampet. Ferdig med den!

Og hva med oss? Vi hadde berget livet, men hadde mistet hjemmene våre. Siden vi allerede var i bane rundt jorden, og vi syntes jorden var ganske så trivelig, ble det selvsagt til at vi landet her. Vi sørget for å ligne mest mulig på de innfødte, og startet våre liv som jordboere. Det har vi fortsatt med siden.

Men hvorfor utryddet vi ikke jordboerne med en gang slik at vi slapp å etterligne deres utseende og språk? Kun praktiske årsaker. Så lenge vi uten problemer klarer å produsere diverse gjenstander mennesker verdsetter høyt, kan vi effektivt kjøpe oss de tjenester vi trenger. Noen av oss var litt nys­gjerrige på denne merkelige sivilisasjonen, eller sivilisasjonene. Vi har derfor brukt en god del tid på studier. Noen av oss mener også at mennesker slettes ikke er så dumme. Den mentale kapasiteten er utvilsomt lavere enn hos oss, men ikke fullt så lav som vi opprinnelig antok. Intelligensen er muligens en smule annerledes enn det vi er vant til.

Foreløpig står vi ved den opprinnelige planen om full utryddelse av menneskeheten ved en pas­selig anledning. Dette er selvsagt ikke fullt så enkelt hvis vi samtidig skal bevare planeten. Men det er intet stort problem. Likevel er det et par av oss som forsiktig har luftet muligheten for såkalt fredelig sameksistens. La menneskene leve? Jo, kanskje det er en mulighet? Vi får se det an!

© Rune Henning Johansen, http://rhj.info/

Månelyst

Svar ærlig! Vet du hvor månen er nå? Er den over eller under horisonten? Hvilken fase er den i? Du vet det ikke? Det er helt normalt. Så fremt man ikke tilfeldigvis ser på månen der og da, er det de færreste som kan besvare slike spørsmål. Derfor er det heller ikke rart at det gikk flere timer før de første menneskene oppfattet at månen hadde forsvunnet.

Det nøyaktige tidspunktet er fortsatt usikkert. Men man vet i det minste at det skjedde da den var full og stod over Stillehavet. De fleste av de bebodde øyene hadde overskyet vær den kvelden. I ettertid var det et par sjømenn som hevdet de så at månen bare sluknet. Men det var som sagt senere de kom med dette. De klarte heller ikke å bli enige om tidspunktet da det skulle ha skjedd. Den første dokumenterte observasjonen om at noe kanskje var galt, kom fra piloten om bord i et rutefly. Han bad en radarstasjon om bekreftelse av sin posisjon. Etter å ha fått det, ble han spurt om det var noe galt.

– Faktisk mener jeg at månen skulle være foran oss nå. Men jeg kan ikke se den.

Han unnskyldte seg med at han måtte ha husket feil. Endelig, allerede samme kveld, var det et astronomisk observatorium i Japan som sendte ut den første konkrete meldingen om at månen var borte. Den var ikke bare blitt mørk, men borte! Der månen skulle ha vært, kunne man se stjerner som ellers ikke skulle være synlige.

Det tok selvsagt lang tid før hele verden virkelig trodde på dette. Mange astronomer ble regel­rett latterliggjort de første dagene. Men etter som det gikk både dager og uker uten at månen var syn­lig, gikk det opp for menneskeheten at jorden hadde mistet sin faste følgesvenn på sin ferd rundt solen. Månen var utvilsomt borte.

Dette medførte en god del oppstyr. Tidevannstabeller ble verdiløse og diverse forskere hevdet at mange dyrearter antageligvis ville dø ut. Diverse masseselvmord ble begått av sekter som oppfattet dette som endetidens tegn. Minst like mange andre sekter ble stiftet på basis av andre tolkninger.

Men så, 28 dager etter at månen forsvant, fikk menneskeheten et budskap i form av en radio­melding fra verdensrommet. Den ble sendt på de fleste språk og tilpasset stort sett alt som var av elektroniske medier.

– Det er jeg som har stjålet deres måne, begynte meldingen med. – Den vil bli returnert i bytte for visse gaver.

Så fulgte en lang ønskeliste med detaljerte spesifikasjoner av hva og hvordan ting skulle bli levert. I korthet kan man si at de fleste land på kloden måtte levere fra seg minst én unik kunst­gjenstand. Alt skulle samles på et bestemt sted i Nevadas ørken på et bestemt tidspunkt.

En enorm diplomatisk aktivitet ble satt i gang rundt omkring på vår klode. Araberlandene var de ivrigste for utlevering av de såkalte gavene. Franskmennene var blant de sterkeste motstanderne og ble møtt med skarpe reaksjoner fra islamske land. Bedre ble det ikke når en lederartikkel i LeMonde hevdet at det var lett for de arabiske landene å gi etter for kravene.

– De har jo ingen kulturelle verdier å utlevere!

Av en eller annen grunn kom de sterkeste protestene fra de få arabiske land som ikke hadde fått noen krav.

Endelig ble det arrangert en konferanse i London. Alle delegatene ble fort enige om at enten så skulle alle eller ingen av landene oppfylle kravene. Etter lange og tunge møter, gav til slutt også Frank­rike etter for press. En London-avis kommenterte tørt følgende:

– Franskmennene hadde valget mellom å beholde Mona Lisa, eller å klare seg uten olje de neste tyve generasjoner.

56 dager etter tyveriet av månen, var menneskehetens største skatter samlet i Nevada. Militært personell holdt vakt rundt containerne som inneholdt de britiske kronjuvelene, David-statuen, en av Gutenbergs bibler, Brudeferden i Hardanger, Tut-Ankh-Amons maske og andre skatter fra stort sett hele verden. Alle ventet spent på tidspunktet som var satt i kravet. Men det skjedde intet. Det vil si man trodde ikke det skjedde noe. Men etter et par timer var det endelig noen som tok en titt inn i containerne. Innholdet var sporløst forsvunnet.

Stor sett alt som fantes av astronomiske apparater ble rettet mot himmelen i håp om å doku­mentere månens tilbakekomst. Men i stedet kom det en ny melding fra rommet.

– Takk, men jeg mente den originale Mona Lisa!

Også denne meldingen ble sendt på de fleste av verdens språk, men med ett klart unntak. Denne gang var fransk utelukket. Hvem det enn var som sendte meldingene, var det ingen tvil om at han eller hun eller de visste hvordan man skulle fornærme franskmennene. Det kom også et krav om at den originale Mona Lisa skulle plasseres i Eiffeltårnet snarest mulig og at alle mennesker skulle evakueres derfra.

Før resten av verden rakk å reagere med krig og annet ubehagelig mot Frankrike, holdt den franske presidenten en fjernsynstale. Han innrømmet at de hadde prøvd å gi fra seg en kopi. Han gav så orde om å plassere den ekte Mona Lisa i et folketomt Eiffeltårn. Hansa siste erklæring var at han ville trekke seg fra embetet.

– Den skammen som har rammet Frankrike, vil jeg nå ta med meg ut fra presidentpalasset.

Like etter at maleriet var på plass og det siste mennesket hadde forlatt tårnet, kunne verden bivåne at ikke bare forsvant Mona Lisa, men også hele Eiffeltårnet. Det ene sekundet stod det der, i det neste var det borte. Kun få minutter senere skinte månen på ny ned over Paris og resten av den vest­lige halvkule.

Menneskeheten hadde fått tilbake sin måne, men hadde også mistet uvurderlige kunstskatter. Pussing nok var det intet land som tapte turistinntekter av den grunn, snarere tvert i mot. Nå var folk interessert i å besøke stedene med de manglende kunstskattene. Plassen der Eiffeltårnet hadde stått, ble en større turistattraksjon enn selve tårnet noen gang hadde vært. Det var også i Paris det ble avholdt en konferanse for å diskutere hva som egentlig hadde skjedd. Et av spørsmålene var hvorfor månetyven ikke hadde stjålet kunstverkene direkte Hvorfor måtte han ta seg bryet med å presse og ydmyke menneskeheten?

Det var en gruppe sosiologer som prøvde å besvare dette spørsmålet. De mente at kunstskattene var noe som månetyven skulle gi bort som gaver. Det å gi tyvegods, var kanskje et slags tabu. Men siden menneskene mer eller mindre frivillig gav fra seg kunstskattene, kunne disse med god samvittighet gis videre. Det viste seg at disse sosiologene hadde rett.

Et halvt år senere kom, fullstendig uventet, alle gavene på plass igjen. Selv Eiffeltårnet var kommet tilbake. Så perfekt var tilbakeleveringen av tårnet, at alle strøm-, vann- og kommunikasjons­linjer var tilkoblet. Like etter kunne man nok en gang lytte til en melding fra verdensrommet. Denne gangen var meldingen også oversatt til fransk.

– Tilgi meg, mennesker! begynte meldingen med. – Men jeg var forelsket. I håp om å vinne kjærligheten, ville jeg gi min utkårede det vakreste den vakreste av alle universets raser noen sinne har laget. Men hun ville ikke ta i mot mine gaver. Jeg har derfor sendt dem tilbake. Takk for lånet! Beklager alt bryderiet! Men jeg var desperat.

– Alene vil jeg nå fare gjennom universet. Farvel, og døm meg ikke!

Den nye franske presidenten holdt umiddelbart en direktesendt tale på fjernsyn og radio. Han hadde gitt orde om at talen også skulle sendes utover verdensrommet.

– Som president i den franske republikk, og på vegne av det franske folk, tilgir jeg herved han som lånte vår måne og våre kunstverk. Han er herved benådet for alle brudd han har begått mot de franske lover. Han handlet ut fra kjærlighet, og slikt hverken kan eller skal det franske folk straffe.

Presidenten brukte selvsagt begrepet crime de passion om handlingene. Talen var så rørende at det ble politisk umulig for andre statsledere å ikke følge opp. I løpet av få dager hadde den fremmede fra rommet oppnådd både global tilgivelse og benådning for det han hadde gjort. En uke senere kom det et svar. En av de optiske detektorene i Louvre utløste en alarm. Det var noen, eller noe, i rommet til Mona Lisa. Vaktene stormet inn. De var de første menneskene som fikk se gaven. Presidenten ble tilkalt, og han erklærte øyeblikkelig at dette var en gave til hele menneskeheten.

Hva var dette for gave? Kort fortalt er det en statue laget av ren diamant, eller noe diamant­lignende. Det finnes utvilsomt noen farger i statuen. Men hvilke farger det er snakk om, klarer man ikke helt å bli enige om. Statuen forestiller to mennesker som holder rundt hverandre, en mann og en kvinne. Hvilken rase de tilhører, er også usikkert. Men medisinere har fastslått at begge er rundt femti år gamle. Detaljrikheten er eksepsjonell. Selv fingeravtrykk er det mulig å observere. I utgangspunktet er ikke disse menneskene spesielt vakre. Mannen er delvis skallet og litt tykkfallen. Man kan se på hendene at han har et tungt manuelt arbeide. Kvinnen har også litt fedme her og der og tydelige belastningsskader i benene. Noen mener også kunne se på henne spor av minst to barnefødsler. Like­vel er statuen vakker, kanskje fordi det er et eller annet med måten de holder rundt hverandre. Det har noe med ømhet og kjærlighet å gjøre. Man skjønner at disse to menneskene er oppriktig glade i hver­andre.

Ta selv en titt på statuen hvis du har mulighet! Som oftest finner man den i Louvre. Men mange ganger er den utstilt andre steder i verden. Den franske presidenten mente det når han sa at dette var en gave til hele menneskeheten. Når du ser statuen, så tenk også på han som gav oss den! Hva skjedde med ham? Er han fortsatt ensom? Kom han noen gang over den ulykkelige kjærligheten? Når du så studerer disse to menneskene, vil kanskje du, som mange andre, reagere på at de er så normale. Dette er ikke slike mennesker man ellers finner på malerier og statuer. De er litt opp i årene og tydeligvis litt slitne. Studer så hvordan de holder rundt hverandre! Akkurat når du ser dette, vil du kanskje forstå hva den fremmede mente med sin beskrivelse av oss mennesker:

- Den vakreste av alle universets raser.

La oss håpe også han en gang finner kjærligheten!

---

© Rune Henning Johansen, http://rhj.info/

PS: Sommeren '98 syklet jeg ned til Huk. I hodet mitt kvernet jeg på en idé jeg hadde om hva hvis månen plutselig begynte å nærme seg jorden. Poenget ville være at at den ansvarlige var en patetisk fyr som ville gi månen til ei dame. Men historien var og ble for dum. I stedet prøvde jeg å tenke hva som ville skje hvis månen bare forsvant. Dette begynte jeg å fabulere med rett før Kalbakken. Innen jeg kom til Bjerke, var historien klar. Deretter var det bare å bruke noen timer på å skrive ned historien, og nærmere syv år på finpusse den.

I 2005 vant historien publikumsprisen under en kombinert SF-kongress i Oslo. (Shadow & Intercon.)

20. januar 2006 kom jeg over to statuer i Oslo sentrum Det var noe med disse som minte meg om den statuen jeg tenkte på i novellen. Jeg fikk nesten lyst til å prøve å sette dem sammen.

Død over alle sosekopper

Hele landet hadde problemer. Nedgang i kursene på eksportvarene, og oppgang i kursene på importvarer. Det var streiker og uro i arbeidslivet. Været hjalp heller ikke til, litt for varmt når det helst burde vært kaldt, og for kaldt når det burde vært varmt. Intet regn der det trengtes, og selvsagt altfor mye regn der man helst ikke ville ha regn. Intet av dette behøvde i seg selv å være så alvorlig. Prisene på verdensmarkedet hadde alltid gått opp og ned. Og været var aldri helt stabilt. Problemet var at alt skjedde samtidig. Og selvsagt var det også en politisk krise. Regjering i krangel med parlamentet, og parlamentet i krangel med seg selv. Kort sagt: krise!

Men man hadde tross alt en regjering med en statsminister. Hva ville den gjøre? Hadde de ikke et eget fond med masse penger nettopp for slike kriser? Men, akk, mesteparten av de pengene var brukt for å finansiere et stort forskningsprosjekt. Man skulle prøve å utvikle et datasystem for å løse tilsynelatende håpløse problemer. Ingen penger til overs! Men man hadde fått til et datasystem med lovende resultater. Og krisen var tilsynelatende et håpløst problem. Altså besluttet regjeringen å bruke datasystemet til å løse krisen.

– Hvordan kan vi løse krisen landet har kommet opp i? spurte de datamaskinen.

Det vil si at det var dette spørsmålet som regjeringen bad teknikerne stille til data­maskinen. Det ingen i regjeringen visste, var at systemet var smart nok til å skjønne slike spørsmål. Man behøvde ikke kode spørsmålene på noen som helst måte. Teknikerne tok bare og tastet inn spørsmålet:

– Hvordan kan vi løse krisen landet har kommet opp i? skrev de.

De kunne utmerket godt ha tatt en mikrofon og stilt spørsmålet muntlig. Men de syntes det passet bedre å taste inn slikt. I det minste tok det seg bedre ut på bildene. To timer, tre-og-førti minutter og seksten sekunder senere kom svaret.

– Skyt alle som ringer opp for å spørre om noe uten å ha penn og papir liggende klart!

Vedlagt var nærmere instrukser om hvordan man skulle gjøre dette. Først var det utkast til en lovtekst som ville medføre dødsstraff for å ringe noen for å spørre om et eller annet uten at man på forhånd hadde funnet frem noe for å notere svaret. Man kunne for eksempel utmerket godt bruke blyant i stedet for penn.

Deretter fulgte instrukser for hvordan politiet kunne følge opp denne loven. Blant annet automatisk overvåking av samtaler.

Hvordan skulle påtalemyndighetene føre sakene? Så raskt som mulig! Hvordan skulle henrettelsene utføres? Nakkeskudd!

Det var også instrukser for avhending av likene. Organdonasjon etterfulgt av kremering! Asken kunne spres for vinden eller gis til slektninger hvis de ønsket det.

Nå bør det nevnes at dette landet i utgangspunktet var svært så sivilisert. Man drev ikke lenger og skjøt forbrytere uansett hva de hadde gjort. Selvsagt hadde mange hatt lyst til å skyte de sosekoppene som ringte opp til folk for å spørre om noe, for så først under samtalen å begynne å rote frem penn og papir.

– Å, gid, jeg mente jeg hadde det liggende? Vent litt!

Så gikk minuttene. Endelig kom sosekoppene tilbake.

– Å, nei, den pennen virket visst ikke! Jeg må lete et annet sted.

Klart man ble lei av slike folk. Men dødsstraff? Regjeringen sendte et spørsmål som teknikerne sendte videre til datasystemet.

– Kan man ikke nøye seg med å fengsle disse sosekoppene?

– Nei! var svaret, et svar som kom så fort at ingen rakk å ta tiden.

Datasystemet hadde forutsett akkurat dette spørsmålet.

Hva skulle regjeringen gjøre? De kunne alltids få tilbake det meste av pengene hvis data­systemet ikke fungerte. De hadde sørget for diverse garantiordninger. Men hvordan kunne de påstå at systemet ikke virket hvis de ikke prøvde ut rådene de fikk? Altså sendte de ut lov­forslaget til høring.

Det kom selvsagt noen innvendinger, men ikke mange. Og de få protestene var ikke spesielt sterke. Det var stort sett prinsipielle grunner til at folk klagde. For de aller fleste syntes faktisk at det var helt greit med dødsstraff for de som ikke hadde penn og papir liggende klart når man ringte noen for å spørre om et eller annet.

De eneste som virkelig var i mot lovforslaget, var selvsagt sosekoppene som pleide å ringe opp uten å ha penn og papir liggende. Men ingen av dem fikk noen gang rotet seg til å protestere. De snakket mye om å gjøre noe. De holdt flere møter, lange møter. Starten på møtene ble selvsagt alltid utsatt fordi de fleste var forsinket. De var enige om hva som måtte gjøres og hvordan de skulle gjøre det. Men hvem som skulle gjøre det konkrete arbeidet, ble de aldri enige om. Alle mente at det var noen andre som burde ta seg av dette.

Loven ble vedtatt.

De første dagene skjedde det intet. Folk var forsiktige med å ringe. Men så var det en fyr som ringte tanta si.

– Du, har du nummeret til han onkel Fredrik? spurte han.

– Ja, det er ...

– Å, vent litt! Jeg må finne noe å notere med.

Han la telefonrøret til siden. Et overvåkingsprogram registrerte det sedvanlige dunket av et rør som ble lagt på bordet. Tjue minutter senere kom politiet og arresterte denne nevøen.

Rettssaken dagen etter var raskt unnagjort. Den tiltalte fikk anledning til å forklare seg, men gjorde ikke saken bedre for seg selv.

– Jo, men jeg pleier jo å ha noe å skrive med liggende!

– Jeg skulle jo bare spørre om et telefonnummer!

– Er det så nøye, da?

Det ble dødsdom. Nakkeskudd en halvtime senere.

Saken fikk stor oppmerksomhet i pressen. Slektninger, kollegaer, naboer og venner til den henrettede ble intervjuet De syntes alle at det var trist at han var død. Men ingen klarte å skjule en viss lettelse over at den fyren nå var borte. For han hadde utvilsomt vært en stor sosekopp. Han kom alltid for sent til avtaler, hvis han i det hele tatt dukket opp. Lovte han å gjøre noe, gjorde han det aldri. Lånte han penger, betalte han aldri tilbake. Når noen spurte om ham om ting og tang var på plass, var svaret alltid:

– Jo, da, det ordner seg!

Det ordnet seg aldri!

Naboene var alle enige om at det var godt å bli kvitt ham. Han hadde aldri stilt opp på dugnader. Trappevasken hadde han alltid ignorert. Og han hadde hatt som vane å spille høy musikk med vinduene åpne.

– Folk må da tåle litt, var hans respons når noen klagde.

Spesielt en nabo klarte ikke å legge skjul på at han var fornøyd. Som rullestolbruker hadde denne naboen jevnlig opplevd å bli sperret ute eller inne av sosekoppens bil. Ikke bare hadde sosekoppen pleid å kjøre inn på tunet i strid med borettslagets regler. Men han pleide som oftest å parkere slik at rullestolbrukeren ikke kom forbi. Når noen klagde, kom det alltid et svar som begynte med.

– Jeg skulle jo bare ...

Og når noen påpekte at dette bare kunne vare i flere timer, var svaret alltid:

– Er det så nøye, da?

Kort sagt en sosekopp!

Noen andre som virkelig hadde grunn til å fryde seg over henrettelsen, var de som mottok organene fra avdøde. To menn fikk hver sin nyre, en dame fikk seg et nytt hjerte og ingen glemmer vel reportasjen med den fire år gamle jenta som fikk synet tilbake takket være hornhinner fra sosekoppen. Alt i alt en henrettelse til samfunnets beste.

Og asken? En aldri så liten skandale! Ingen slektninger hadde brydd seg om å hente urnen. Noen gav så asken til noen som gav den videre. Til slutt endte den hos en vaktmester som slettes ikke fikk noen beskjed om hva slags aske det var snakk om. Og siden det var blitt kuldegrader etter en regnværsperiode, strødde han asken på fortauet utenfor fengselet. Som sagt en liten skandale. Litt morbid kanskje, men alt i alt var det en svært så fornuftig bruk av restene.

Det ble etter hvert mange slike henrettelser. Man skulle da tro at folk lærte litt av det som skjedde med de som ikke hadde penn og papir liggende klart når de ringte andre for å spørre om noe? Nei! Sosekoppene lærte aldri. Noen av dem prøvde å være smarte med å binde fast penn og papir til telefonene. Men, selvsagt, de skulle bare skrive ned noe et annet sted, og - klipp - så forsvant penn og papir. Og da var det ikke lenge før de også endte som aske på glatte fortau.

Noen forretningsfolk solgte telefoner med skriveredskaper boltet fast med kjetting. Hjalp det? Ikke det spor! Flere sosekopper brukte baufil for å kunne bruke penn og papir et annet sted. Og det var noe av det siste de gjorde. Pang! Og vekk med dem!

Men hva med krisen? Eller krisene? Den økonomiske krisen? Den politiske krisen? Grunnen til at loven ble innført var at man skulle løse krisene, ikke bli kvitt sosekoppene. Hjalp det å skyte noen sosekopper? Ja, utvilsomt!

Været ble selvsagt ikke noe bedre. Og kursene på verdensmarkedet gikk fra verre til enda verre. Men likevel ble økonomien bedre. Det hjalp å bli kvitt sosekoppene. En ting var at det ble bedre kapasitet på det overbelastede telefonnettet. Det ble slutt på alle samtalene hvor man måtte vente på at sosekoppene skulle rote frem penn og papir. Dermed økte produktiviteten i arbeidslivet. De arbeidsomme menneskene slapp å kaste bort tid på å hjelpe sosekoppene. Og det var ikke bare snakk om telefonsamtaler. Streiker og uro ble det slutt på. Det var visst bare sosekoppene som klarte å generere konflikter. Møter på arbeidsplassene ble raske og effek­tive. Ikke lenger mange sosekopper som likte å prate om alt mulig utenom det de skulle prate om. Det var også slutt på at noen tok den siste resten fra kaffetrakteren uten å sette på ny kaffe. Mye tid ble også spart der. Man opplevde heller aldri mer å komme inn på et toalett for så å oppdage at det var slutt på papiret. Alle normale folk, dvs. de som ikke var sosekopper, sørget nemlig for å sette på plass nytt papir når det var slutt på det gamle. Det samme var tilfelle ved kopimaskiner. Det ble også mye mindre bruk av kopimaskiner. Tidligere var det stort sett bare sosekoppene som brukte disse maskinene til totalt unyttige kopier. Over hele landet ble arbeidsplasser forandret fra et sted med irritasjoner og dødtid, til produktive og effektive organisasjoner.

Og folk kom seg på jobb mye raskere enn før. Nå ble det slutt på at sosekoppene lagde alle køene. Selv i rushtiden var det god fart på trafikken fordi alle gjenværende sjåfører opp­førte seg ansvarlige. Alle fulgte godt med, de var hensynsfulle og de brukte blinklys. Og ingen prøvde lenger å snike. Selv skinnegående transport gikk mye raskere enn før. Når et tog eller en bane kom til en holdeplass, var det ingen som lenger sperret veien for de som skulle ut. Alle de nye passasjerene lot først de som skulle ut, få komme ut. Og de som skulle ut, sørget for å være klare til det. Ikke somle slik som de avdøde sosekoppene hadde pleid å gjøre.

Og den politiske krisen? Den ble også løst takket være nakkeskuddene. Det viste seg at de aller fleste politikerne var sosekopper de også. Statsministeren var en av de første som ble skutt.

– Ja, men dere må da forstå at dette overhodet ikke er i henhold til intensjonene med loven, sa han.

Men det var det ingen som ville forstå. Vekk med ham og vekk med mange andre politikere. Man ville kanskje forvente at noen av disse politikerne ville prøve å oppheve loven da de så hvilken vei det bar? Men, nei, alle som en tolket de dette som en karrieremulighet.

– For jeg er vel ingen sosekopp, tenkte de fleste og tok fullstendig feil. Pang!

For første gang ble man nødt for å velge inn folk som ikke hadde lyst til å bli politikere. Det var folk som likte å gjøre noe, ikke bare prate eller sitte i møte eller få andre til å gjøre ting. De store problemene ble raskt løst, og mange små også.

Hvor bra samfunnet fungerte ble klart da det igjen ble jul. Handelsstanden kunne glede seg over rekordomsetning. Og julemaset? Fullstendig fraværende! Man gikk i butikken, kjøpte det man skulle ha, og gikk ut igjen. Var det sosekoppene som var ansvarlige for tidli­gere års julemas? Tydeligvis, ja! Men hvordan? Det var en butikkansatt som kom med en mulig forklaring.

– Før var det alltid noen som ville ha pakket inn gavene. Men når jeg nå spør kunder, snur de først på hodet og sjekker om det er noen bak dem. Og hvis de skjønner at en slik pakking vil sinke andre, så velger de heller å pakke inn gavene selv.

Det ble en god og avslappet jul over hele landet. Sosekoppene var det ingen som savnet.

Nyttårsaften ble den første på mange, mange år uten alvorlige skader eller uhell. Ingen sosekopper som skjøt raketter i fylla. Og ingen sosekopper som kjørte seg i hjel i fylla på vei hjem fra festen.

Og statsministerens nyttårstale? Han så intet poeng i å holde en slik tale som alle ville glemme fem minutter senere. For den nye statsministeren var som folk flest. En fornuftig fyr. Kanskje litt uerfaren? For noen småfeil gjorde han. Men det meste ordnet seg etter hvert. For han var absolutt ingen sosekopp!

© Rune Henning Johansen, http://rhj.info/